Av Henrik Ibsen
Regi: Mari V. Kjeldstadli
Scenografi og lyskonsept: Norunn Standal
Lysdesign og lyskonsept: Phillip Isaksen
Komponist og lyddesign: Guro Skumsnes Moe
Kostymedesign: Synne Reichelt Føreland og Veronica Brøvig Vallenes
Med: Agnes Kittelsen, Henrik Rafaelsen, Paal Herman Ims, Fredrik Høstaker og Mina Try Musikere: Lars Lunde, Anne Camilla Furre Thommesen og Andreas Ørhn Kyllingstad
Kilden Teater- og konserthus, 2025
«Scenograf Norunn Standal har skapt et rom som gir inntrykk av å forsøke å dekke over sin egen historie. Og nå er det i ferd med å tape kampen: Det regner rett inn i fru Alvings hus. (…) Standals scenografi glir organisk sammen med lyskonseptet; den skifter ham med lyset, så å si. Det kler tematikken. I det hele tatt skaper scenografien et rom som ikke bare understøtter Ibsens tekst svært godt både estetisk og symbolsk, men også ser ut til å ha blitt et fantastisk rom for skuespillerne å arbeide i.
De blir små som dukker mot de ti meter høye veggene. (…) Agnes Kittelsen gjør en holdt og kontrollert, men likevel kraftfull fru Alving – en spektakulært god tolkning som gjør at tematikken kommer svært nær oss. Teksten er modernisert og ligger godt i munnen på skuespillerne. De dyktige musikerne og musikken komponert av Guro Skumsnes Moe får svært fint fram understrømningene i teksten.»
«Regissør Mari Kjeldstadlis «Gengangere» er rett og slett blitt et helstøpt stykke klassisk teater. Forestillingen er også et eksempel på estetikkens, lysets og den visuelle komposisjonens rolle i historiefortelling: hvordan et rom kan løfte skuespillerne og historien og virkelig få begge deler til å skinne optimalt.»
Klassekampen, Mariken Lauvstad
«Dette er i høyeste grad overbevisende. To timer og ti minutter etter start, sitter jeg og har opplevd et Ibsen-stykke i ren og forfriskende form. Jeg er dypt berørt, sørger over den tragiske slutt-scenen som koreografisk er slående vakker, dypt alvorlig og uhyre talende.»
«Sannheten er – for å si det med fru Alving – at regissør Mari Kjeldstadli sammen med scenograf Norunn Standal og de øvrige medvirkende, har gjort Ibsens familiedrama til en monumental forestilling som både taler til og treffer et moderne publikum. Scenerommet er stort og enkelt, tre stoler i tre hjørner, en åpning mot bakscenen der musikere som med Guro Skumsnes Moes musikk skaper gode mellomakter, diskrete lydkulisser og binder sammen med et tonefall som noen ganger minner om den skarpere utgaven av Sjostakovitsj.»
«Agnes Kittelsen står som en søyle i forestillingen, og det monumentale og søyleaktige understrekes av kostymer og positurer. Det samme gjør Henrik Rafaelsens pastor Manders. Utsøkt infam er Fredrik Høstaker som noe i retning av en ekte vestlandsfanden i rollen som snekker Engstrand. Paal Herman Ims vokser seg inn i Osvald-rollen og tar hele den veldige scenen fullstendig i besittelse sammen med Agnes Kittelsen i slutten. Regines trass og skuffelse, ja, hennes liv i andres løgn, blir veldig tydelig også mot slutten slik Mina Try gestalter henne. Lysvirkninger og kostymedesign er alt sammen med på å skape den store og gode helheten, ikke minst vannstrømmene som noen ganger bredte seg bekymringsfullt ut over scenegulvet.»
Terningkast 6 – Fædrelandsvennen, Emil Otto Syvertsen
«Så er det fru Alving – Helene (…) på samme måte som det slående kostymet gjør henne synlig i dette store rommet, kontrollerer hun til en hver tid scenen med sitt nærvær. Det er som om hun lar hver nye intensjon gjennomløpe hvert fiber i kroppen. Dette er et menneske som bedre enn noen forstår hva livsglede er – dette som både hennes mann og hennes sønn har ropt så høyt om – men som ris av valgene hun har truffet, og ikke truffet. Det er virkelig en prestasjon av de sjeldne.»
«Det trykkende regnet hos Ibsen er flyttet inn, og når den endelige oppgjørsscenen mellom mor, sønn og halvsøster utspiller seg, blir det heller som en renselse. Slik denne scenen også bringer alt i dagen.
Til slutt er scenegulvet fylt av vann, og gjennomvåte synker mor og sønn sammen, han til slutt i hennes fang. Vannet omkring dem blir som omstendighetene de to aldri kom seg fri fra. Og skal moren nå hjelpe den uhelbredelig syke ut av livet, slik han har bedt om?
En kvinne, helt og holdent i sin skjebnes vold.
Det var uhyre virkningsfullt, og bevegende. En sann tragedie.»
Tom Remlov, Norsk Shakespearetidsskrift
Foto: Lars Gunnar Liestøl